Høsten inviterer til stille observasjon og store spørsmål. Når bladene faller og vinden skifter retning, begynner mange barn å undre: Hvorfor skjer det? Hvor drar fuglene? Hva skjer med gresset når det blir kaldt? I pedagogikken kalles dette undringskompetanse – evnen til å stille spørsmål og søke egne svar. Og det er kanskje den viktigste ferdigheten et barn kan utvikle.
Hva er undringskompetanse?
Undringskompetanse handler om mer enn bare å være nysgjerrig. Det handler om evnen til å:
- Stille spørsmål om verden rundt seg
- Formulere egne hypoteser og teorier
- Søke etter svar gjennom utforskning
- Tåle usikkerhet og ikke vite alt med en gang
- Se sammenhenger og mønstre
- Utvikle egen forståelse gjennom erfaring
Barn fødes med denne kompetansen. De peker, utforsker, smaker, lytter og undrer seg. Men om den får blomstre eller visne, avhenger av hvordan vi voksne møter den.
Å fremme undring – kunsten å ikke gi svarene
Å fremme undring handler ikke om å gi raske forklaringer, men å gi plass til nysgjerrigheten. Når voksne responderer med “Hva tror du?” i stedet for “Sånn er det”, skaper de et rom der barn får utforske tanker, hypoteser og følelser.
Et eksempel:
Barnet: “Hvorfor faller bladene av trærne?”
Svar som stopper undring: “Fordi det blir høst og trærne går i dvale.”
Svar som fremmer undring: “Mmm, det er et godt spørsmål! Hva tror du selv? Har du lagt merke til noe på bladene før de faller?”
Den første responsen gir et svar. Den andre åpner en dialog. Den inviterer barnet til å tenke, observere og komme med egne teorier. Og det er i denne prosessen – ikke i det ferdige svaret – at læringen sitter dypest.
Den utforskende pedagogikken
Denne åpne tilnærmingen er kjernen i utforskende pedagogikk, en metode som bygger på barns egen drivkraft til å lære. I stedet for at voksne leverer kunnskap ovenfra, fungerer de som medutforskere som støtter barnas egen oppdagelsesreise.
Utforskende pedagogikk bygger på prinsippene vi har sett i tidligere artikler om undersøkende læring:
- Barn lærer best når de er indre motivert – når de selv vil finne ut
- Prosessen er viktigere enn produktet
- Barn trenger tid til å eksperimentere, feile og prøve igjen
- Voksnes rolle er å stille spørsmål, ikke gi fasiten
Dette samsvarer også med det vi vet om fri lek: Barn lærer mest når de får styre selv, når de får tid, og når voksne stoler på deres kompetanse.
Hva utvikler undring?
Språk og begrepsforståelse
Når barn undrer seg og snakker om det de observerer, utvikler de språk. De lærer å sette ord på det de ser, formulere spørsmål, forklare teorier og lytte til andres perspektiver. Dette er språklæring i sin mest autentiske form – ikke ord på flash cards, men ord som trengs for å uttrykke ekte undring.
Logisk tenkning og problemløsning
Undring utvikler evnen til å tenke logisk. “Hvis jeg gjør dette, hva skjer da?” “Hvorfor skjedde det slik?” “Hva er forskjellen på dette og det?” Dette er vitenskapelig tenkning i sin spede form – hypoteser, testing, observasjon og konklusjon.
Empati og perspektivforståelse
Undring handler ikke bare om naturfenomener. Barn undrer seg også over følelser, relasjoner og sosiale situasjoner. “Hvorfor ble han lei seg?” “Hva tror du hun tenker nå?” Denne typen undring utvikler empati og evnen til å forstå andres perspektiver.
Tålmodighet for usikkerhet
I en verden hvor vi kan google alt på sekunder, er evnen til å tåle usikkerhet blitt en mangelvare. Men undring lærer barn nettopp dette: at det er greit å ikke vite alt med en gang. At prosessen med å finne ut er verdifull i seg selv. At noen spørsmål ikke har enkle svar.
Denne ferdigheten er uvurderlig. Den bygger mental robusthet og evnen til å bli værende i kompleksitet – noe som er essensielt for dypere læring og for livet generelt.
Høsten som undringens årstid
Naturen er et ideelt læringsmiljø for undring – den forandrer seg, utfordrer sansene og gir stadig nye mysterier å løse. Og høsten, mer enn noen annen årstid, inviterer til undring:
- Bladene skifter farge: Hvorfor blir de gule, røde, brune? Hvorfor faller de?
- Dyrelivet endrer seg: Hvor drar fuglene? Hvorfor ser vi ikke like mange insekter?
- Temperaturen synker: Hvorfor blir det kaldere? Hvorfor fryser vannet?
- Lyset forandres: Hvorfor blir det mørkere tidligere? Hvor har sola gått?
- Naturen forbereder seg: Hvorfor får noen dyr tykkere pels? Hvorfor samler ekorn mat?
Hvert av disse fenomenene er en invitasjon til undring. Og når vi går ut med barna i høstnaturen, har vi uendelige muligheter til å våkne denne nysgjerrigheten.
Hvordan fremme undring i praksis
Still åpne spørsmål
I stedet for: “Det er en edderkopp.” Prøv: “Oi, hva tror du det er? Hvordan beveger den seg?”
I stedet for: “Nå må vi gå videre.” Prøv: “Hva lurer du på her? Skal vi undersøke litt mer?”
Vent med fasiten
Når barnet spør et spørsmål, vent før du svarer. Still gjerne motspørsmål:
- “Det er et interessant spørsmål! Hva tror du selv?”
- “Hvordan kunne vi finne ut av det?”
- “Hva har du lagt merke til?”
Utforsk sammen
Vis at du også undrer deg. Si ting som:
- “Jeg lurer også på det!”
- “Det vet jeg faktisk ikke – skal vi finne ut sammen?”
- “Hva om vi prøver å…?”
Gi tid
Undring tar tid. Ikke skynd deg videre. La barnet observere, tenke, teste. Noen av de beste læringsøyeblikkene skjer i stillheten mellom spørsmål og svar.
Dokumenter undringen
Ta bilder av det barnet undrer seg over. Skriv ned spørsmålene deres. Snakk om dem senere. “Husker du da du lurte på…? Hva tenker du om det nå?”
Feir prosessen, ikke bare svaret
Ros barnet for nysgjerrigheten, ikke for å finne riktig svar:
- “Så godt observert!”
- “Det var en smart teori!”
- “Jeg liker måten du tenker på!”
Pedagogisk forankring
Undringskompetanse er sentralt i Rammeplanen for barnehagen, særlig innenfor fagområdet Natur, miljø og teknologi. Her står det at barn skal få utforske, undre seg og stille spørsmål om naturen. Men undring er også grunnleggende for Kommunikasjon, språk og tekst (barnet lærer å formulere tanker), Antall, rom og form (logisk tenkning og sammenhenger), og Etikk, religion og filosofi (eksistensielle spørsmål og verdier).
Den utforskende pedagogikken vi beskriver her, bygger på lang og solid pedagogisk tradisjon – fra John Dewey som vektla erfaring og utforskning, til Reggio Emilia-pedagogikken som ser på barn som kompetente forskere, til moderne forskning på læring som viser at indre motivasjon og prosessfokus gir dypest læring.
Når vi voksne blir medutforskere
Når vi voksne deltar i undringen, ikke som lærere, men som medutforskere, viser vi barna at kunnskap ikke bare finnes i bøker – den lever i oppdagelsen.
Vi viser at det er greit å ikke vite alt. At det er verdifullt å stille spørsmål. At verden er full av mysterier verdt å utforske. Og at læring ikke er noe som skjer på skolen eller i barnehagen, men noe som skjer hele tiden, overalt, for alle som vil se og undre seg.
Dette er kanskje den viktigste leksjonen vi kan gi barna: at de selv har kompetanse til å forstå verden. At deres spørsmål har verdi. At deres teorier er verdt å teste. Og at veien til kunnskap går gjennom undring, ikke gjennom passive svar.
En invitasjon til å undre seg sammen
Neste gang dere er ute i høstnaturen og barnet stopper opp, peker og spør “hvorfor?” – ta et øyeblikk. Ikke gå rett til svaret. Sett deg ned ved siden av dem. Se det de ser. Undre deg sammen med dem.
Spør: “Hva tror du?” Si: “Det lurer jeg også på!” Foreslå: “Skal vi finne ut sammen?”
For det er her, i denne stille undringen, at de dypeste læringsøyeblikkene oppstår. Det er her barn lærer at verden er full av mysterier verdt å utforske. Og det er her de får verktøyene de trenger for å bli livslange lærende – ikke fordi noen tvinger dem, men fordi undringen selv er drivkraften.
Høsten gir oss perfekte rammer for dette. Naturen endrer seg. Spørsmålene strømmer på. Og vi voksne har muligheten til å være med – ikke som de som vet alt, men som de som undrer seg sammen.
3 ting du kan gjøre i morgen
1. Svar med “Hva tror du selv?” Neste gang barnet spør “hvorfor?” i dag, stopp deg selv før du gir svaret. Si i stedet: “Det er et spennende spørsmål! Hva tror du selv?” La barnet tenke høyt og komme med egne teorier. Følg opp med: “Hvordan kunne vi finne ut av det?” Gi rommet til undringen, ikke fasiten.
2. Gå på en “undringsvandring” i høstnaturen Ta en 15-minutters tur ute i morgen – i hagen, skogen eller bare rundt kvartalet. La barnet bestemme hvor dere stopper. Når de stanser ved noe som fanger interessen – et fargerikt blad, en kongle, dyrespor – sett deg ned ved siden av dem. Still spørsmål som: “Hva legger du merke til?” “Hva lurer du på?” Vær medutforsker, ikke lærer.
3. Lag en “undringsboks” for høsten Finn en liten eske eller boks. Når dere er ute i morgen og barnet undrer seg over noe, ta det med hjem (hvis mulig) – et blad, en stein, en tørr kongle. Legg det i undringsboksen. Snakk om det senere: “Husker du hva du lurte på om dette bladet?” La gjenstanden være en påminnelse om at undring har verdi, og at spørsmål kan leve videre.
Kilder:
- Utdanningsdirektoratet (2017). Rammeplan for barnehagen. Oslo: Utdanningsdirektoratet.
- Dewey, J. (1938). Experience and Education. New York: Macmillan.
- Edwards, C., Gandini, L., & Forman, G. (Red.) (2011). The Hundred Languages of Children: The Reggio Emilia Experience in Transformation. Santa Barbara: Praeger.