Vi har alle opplevd det: Barnet får en flott, dyr gave, men ender opp med å leke i timevis med esken den kom i. Selv om det kan virke pussig for oss voksne, ligger det dype nevrologiske og motoriske årsaker bak denne fascinasjonen.
Forskning viser at “åpne leker” som pappesker er blant de beste verktøyene vi har for å stimulere barns utvikling. La oss se på hvorfor.
Hvorfor elsker barn pappesker?
Uendelige muligheter
Innen pedagogisk psykologi snakker man ofte om konseptet affordance (handlingsmulighet), et begrep introdusert av psykologen James J. Gibson. En affordance er de mulighetene et objekt gir for handling.
Tenk på det slik:
- En batteridrevet plastleke har ofte bare én funksjon: Trykk på knappen, hør en lyd
- En pappeske har uendelige funksjoner: Den kan klatres i, krypes gjennom, gjemmes under, tegnes på, skyves, løftes, rives, dyttas, stablas…
Barnet bestemmer hva esken er. I dag er den et skip. I morgen er den et hus. Om en time er den en tunnel. Dette er kreativitet og problemløsning i praksis.
Forskningen støtter det enkle
Forskning på såkalte “Loose Parts” (løse deler), et konsept utviklet av arkitekten Simon Nicholson, understøtter dette. Studier viser at når barn leker med materialer som ikke har en fastsatt fasit, øker det både den kognitive kreativiteten og den fysiske aktivitetsgraden.
Kort sagt: Barn som leker med esker og andre åpne materialer, beveger seg mer variert og bruker kroppen på måter de ikke gjør med tradisjonelle leker.
Hvorfor? Fordi esken ikke forteller barnet hva de skal gjøre. Den bare er der – og inviterer til utforskning.
Hva lærer barn av pappesker?
Når et barn navigerer i og rundt en pappeske, stimuleres flere kritiske systemer:
Propriosepsjon (kroppssans)
Ved å skvise seg inn i en liten eske får barnet dyp stimulering av ledd og muskler, noe som hjelper hjernen med å forstå hvor kroppen befinner seg i rommet.
“Passer jeg inn her? Hvor må jeg bøye meg? Hvilken del av kroppen skal først?” Dette er propriosepsjon – kroppens indre GPS.
Romforståelse og geometri
Å vurdere om man får plass inni en tunnel eller om esken er stor nok til å sitte i, er praktisk anvendt matematikk og romforståelse i aksjon.
Barn lærer:
- Størrelsesforhold: Er jeg større eller mindre enn esken?
- Former: Er esken rund, firkantet, lang, kort?
- Volum: Passer jeg og kosedyret samtidig?
Dette er grunnlaget for senere matematisk forståelse – bare uten tall og tavle.
Grovmotorisk styrke
Å skyve, løfte eller krabbe gjennom esker krever bruk av store muskelgrupper i kjerne, armer og bein.
Når barnet:
- Krype gjennom esken: Styrkes rygg, armer og kjernemuskulatur
- Skyver esken: Bygges benstyrke og utholdenhet
- Klatrer inn/ut av esken: Trenes balanse og koordinasjon
- Løfter esken: Læres kraftregulering og tyngdeforståelse
Alt dette skjer i lek – ikke i “trening”.
Emosjonell trygghet
En eske kan fungere som et “trygt rom”. Forskning antyder at små, avgrensede områder hjelper barn med å regulere nervesystemet og finne ro når sanseinntrykkene blir for mange.
Når verden føles stor og overveldende, kan en pappeske bli et lite, trygt univers der barnet har full kontroll. Dette er ikke “gjemming” – dette er selvregulering.
Hvordan bruke pappesken som utviklingsverktøy
For å maksimere læringen handler det om å legge til rette, for så å tre til side. La barnet utforske eskens begrensninger selv.
Lag en labyrint
Hvis du har flere esker, kan du lage en labyrint som krever at barnet både må åle seg (kryssmønster-bevegelse) og klatre over (balanse). Dette kobler sammen høyre og venstre hjernehalvdel, noe som er essensielt for senere lese- og skriveferdigheter.
Kombiner fantasi og bevegelse
Ved å kombinere fysisk bevegelse med fantasi – for eksempel at esken er et skip i storm – øker barnets utholdenhet i leken betraktelig. Dette gir lengre økter med moderat fysisk aktivitet, som er gull verdt for den generelle helsen.
Når leken har mening, orker barn mer. Når de “redder skatter fra skipsvraket”, glemmer de at de faktisk jobber hardt fysisk.
Ikke styr – observer
Vår jobb er ikke å vise barnet “riktig” måte å bruke esken på. Vår jobb er å gi esken, tre til side og observere hva barnet finner ut selv.
Hver gang vi griper inn med “nei, sånn gjør man det”, tar vi fra barnet muligheten til å oppdage, eksperimentere og lære.
Pappesken slår den dyre leken – hver gang
Neste gang du ser barnet leke mer med esken enn med leken, ikke bli frustrert. Smil. For du ser læring i sin reneste form:
- Kreativitet uten grenser
- Motorikk uten instruksjon
- Problemløsning uten fasit
- Glede uten batteri
Pappesken vinner. Hver gang. Og det er akkurat slik det skal være.
3 ting du kan gjøre i morgen
1. Lag en “åle-tunnel”
Finn frem den største esken du har, åpne begge ender, og legg den midt på stuegulvet. Oppfordre til å frakte “skatter” (kosedyr) gjennom tunnelen. Dette trener kryssbevegelse og ryggstyrke – helt gratis, helt enkelt.
2. Flytt tegneplassen inni esken
Legg barnet på magen inni en stor eske med noen fargestifter. Å tegne på “veggene” eller taket mens man ligger på magen styrker skuldre og stabilitet, som er viktig for finmotorikken senere. Bonus: Det er også veldig koselig og trygt for barnet.
3. Gjemsel med kroppsbevissthet
Bruk en eske som er akkurat litt for liten, og se om barnet klarer å “pakke seg sammen” for å få plass. Dette er fantastisk trening for propriosepsjonen og forståelsen av egen kroppsstørrelse. “Passer jeg? Hvordan må jeg bøye meg? Hva må jeg gjøre for å få plass?”
Kilder:
- Gibson, J.J. (1979). The Ecological Approach to Visual Perception. Boston: Houghton Mifflin.
- Nicholson, S. (1971). “How NOT to Cheat Children: The Theory of Loose Parts.” Landscape Architecture, 62.
- Bundy, A.C. et al. (2009). “The Sydney Playground Project: Populating the playground with loose parts.” Australian Occupational Therapy Journal, 56(4).
